I går var det hittil den tøffeste dagen vi har hatt her nede!
Jeg og Lise var med Kiwakkukki jentene (Camilla, Margrethe og Lene) ut i felten. Kiwakkukki er en HIV/AIDS organisasjon. De støtter blant annet barn som har mistet foreldrene sine i kampen mot HIV, ved å gi dem skolepenger og uniformer..
Vi kjørte til en skole, ingen hadde egentlig forklart oss hvor eller hva vi skulle så plutselig satt vi på rektors kontor og to gutter ble introdusert for oss.. De hadde begge mistet foreldrene sine og bodde nå helt alene. Situasjonen var klein, vi spurte rektoren noen spørsmål, men det var flere pinlige stille øyeblikk.. De som var med oss fra Kiwakkukki sa liksom ingenting.. Guttene stakkar måtte bare stå der for at vi "hvite" skulle få se dem. Ubehagelig situasjon! For å komme oss ut av kontoret spurte vi om en omvisning på skolen. Det var kjekt, akkurat som å være en kjendis, hehe.. Alle barna stirret på oss, vinket og lo.. Man merker godt at enkelte steder ser de veldig opp til oss hvite, og noen bukker så dypt for oss at de går nesten i bakken!
Men så etter besøket på skolen, ble gutten med oss i bilen og vi kjørte til det som skulle vise seg å være hjemmet hans. Det var helt forferdelig, et falleferdig hus som var totalt tomt! Det fantes ikke en eneste ting i huset. Det var ikke toalett, ikke dusj og ikke kjøkken i huset. Det eneste han har er en madrass som han hver morgen må plassere til naboen for at den ikke skal bli stjålet når han er på skolen.. Det var utrlig trist, gutten sto med tårer i øynene.. Så presterer damene fra Kiwakkuki, som vi mener var ekstremt umennesklig i oppførselen sin foran denne gutten, å ta oss med til graven hvor foreldrene hans lå. Det var rett bak huset! Gutten kjempet hardt for å holde tårene tilbake.. Foreldrene døde for 6 måneder siden og graven bar preg av at det ikke var lenge siden de hadde blitt gravlagt! Dette var utrolig tungt å se på, og for første gang her nede begynte tårene mine å trille!! Tenk denne stakkars gutten som har mistet sine kjære og så kommer det trekkende fem hvite "turister" og fire fra kiwakkuki for å se på hvor jævlig han har det, og i tillegg går vi bak til graven som om det skulle vært en turistattraksjon.. Veldig leit og frustrerende!! Hun ene damen sto til og med å snakket i mobilen og lo!! Hjerteløst! Denne opplevelsen satt et enormt støkk i hjertet, det var kjempe trist!!
Vi fikk gitt gutten en god del penger uten at noen så det, så vi håper det kan gi han litt glede.. Penger er liksom det eneste vi kan bidra med når vi ikke kan språket og ikke vet hvilket hjelpetiltak som finnes for gutten..

Deretter gikk turen videre til en annen foreldreløs gutt, han bor også helt alene etter å ha blitt skilt fra tvillingen sin.. Tvillingen bor nå i fosterhjem fordi han ikke besto skolen, mens han gutten her besto og måtte da fortsette skolen og bo alene i huset..!?
Også her ville de vise oss graven til foreldrene, men jeg avsto fordi jeg synes det rett og slett er respektløst at vi skal komme å se på graven uten at vi engang vet hvem de avdøde er..
Vi fikk også gitt han en del penger som han forhåpentligvis kan dra nytte av.. Men penger kan ikke hjelpe ha med å bearbeide sorgen og ensomheten han bærer på! Forferdelig trist!! Og dette er virkeligheten for så mange barn i afrika, vanskelig å forestille seg før man faktisk ser det med egne øyne..